Behandling, selvskading og andre tanker...

Fastlege vil henvise meg til poliklinikk for traumer og psykomatikk...
Jeg ser vel at jeg trenger det, men jeg kjenner meg så motløs i forhold til begynne på "ny"... Enda en gang. Psykiatri? Igjen?

Hadde en kjempesprekk med selvskading igjen. En 3 gradsforbrenning. Skal på plastisk kirurgisk poliklinikk i morgen for vurdering. Gruer meg :( Men håper på det beste. At det ikke er så ille som det ser ut. Det var en av de dissosierte som gjorde det. Ei som vi får mye hjelp av har snakka med hun inni meg, som brant meg og fått forklaringen på hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Jeg kjenner det skremmende å ikke huske at jeg påfører meg selv så alvorlige skader. Jeg blir liksom aldri vant til det, selv om jeg har dissosiert så lenge jeg kan huske.

Lenge siden jeg har blogga. Kunne ramsa opp massevis av grunner. Men ser ikke hensikten med det. Har ikke noen "plikt" til å forsvare meg eller forklare hvorfor. Men nå i kveld kjente jeg et veldig behov for å få ned noen tanker. Dele litt med dere igjen. Hvis det fortsatt er noen som følger meg...

Kjenner meg utrolig ensom akkuratt nå. Og jeg har en enorm trang til å skade meg i ansiktet. Sånn skikkelig alvorlig. Vet ikke ekstakt hvorfor. Men jeg kjenner tanken på det gjennomsyrer meg. Jeg er redd. Redd for å falle helt tilbake i det destruktive.
Samtidig så lengter jeg etter å være i mørket. Det var en slags frihet det også. Men jeg har ikke bare meg selv å ta hensyn til. Jeg har mennesker rundt meg som kjemper for meg og stiller opp for meg døgnet rundt. Så om ikke for meg, så iallefall for dem...

Jeg skal reise meg igjen!

Livstegn

Hadde bare lyst å gi et lite livstegn. Er utrolig lenge siden jeg har skrevet her. Kommer liksom ikke helt inn i denne "bloggstimen". Er aktiv i forhold til å lese blogger, men det å skrive selv er tyngre.

Håper ikke dere som følger meg gir meg opp?! Jeg vil gjerne komme sterke tilbake!

Har det forresten ganske bra for tiden. Det er endel tøffe tak, men sånn jevnt over så har jeg det ok.
Nyter sol og sommer for første gang så lenge jeg kan huske! Kjenner glede inni meg, sammen med det som er vondt!

Det å kjenne glede langt inni hjertet er veldig nytt egentlig....
DEILIG!

Dikt; Takk mamma!

Takk mamma

For at du elsker meg
selv når jeg kommer med mitt hat

For dine kjærlige øyne som gir liv
når mine øyne uttrykker et ønske om å ta liv

Takk mamma

For dine armer som holder meg fast
når jeg prøver å dytte deg bort

For din tålmodighet som ennå holder
selv på tomgang

Takk mamma

For at du ikke lar meg stå stile
men utfordrer meg til vekst og selvstendighet

men også at du lar meg få være avhengig
og bygge en sterk og holdbar mur av tilknytning

Takk mamma

For alt du har ofret og ofrer
for å være der for meg i all min kamp og smerte

For alle sene kvelder og nattevåk
der du har strukket deg langt for å møte meg


Og tusen takk mamma, for at jeg får være din datter...

Gnagende skyldfølelse

Har så enorm skyldfølelse og dårlig samvittighet.
Det har vært så mye med meg for fosterfamilien min... Det sto på både dag og natt en stund, og de er veldig slitne. Tenker at jeg ødelegger mennesker, at jeg bør komme meg bort og bli eremitt som ikke plager noen andre enn meg selv.
Jeg vet de elsker meg og vil ha meg, men til hvilken pris?
Er det ikke bedre at jeg "ofrer" meg og mine behov, hvis bare de kan få et godt og fritt liv igjen?
Jeg er jo bare en....Mens de er flere! Flere liv teller mer enn ett!
Jeg har ikke problemer av samme dimensjon som før. Har kommet langt, samtidig er det også igjen en vei å gå.

Jeg trenger fostermamma så mye, en tilnærmet sykelig avhengighet. Men også den går det bedre med. Men jeg veit allikevel at hun er så sliten nå og trenger "fri". Men jeg veit også at når jeg holder på ting eller prøver å flykte, så blir hun enda mer sliten. Hun får det vondt når jeg har det vondt. Og jeg klarer IKKE skjule NOE for henne. Snakk om å ha "følehorn". Det er både fint og skremmende at hun leser meg så godt...

Skulle ønske jeg var helt fri og selvstendig, som levde et helt normalt liv. Som kunne fungere i alle drømmene jeg har.
For jeg har så mange mål og drømmer. Men til stadighet blir drømmene tatt fra meg, fordi jeg fortsatt har så mye å jobbe med!

Det er VONDT men også SANT!

Er fortsatt her :)

VELDIG lenge siden jeg har blogget nå. Har bare ikke hatt overskudd eller lyst. Skjedd så mye annet, så blogginga har blitt litt nedprioritet. Jeg har ikke blogga så lenge at det har blitt en naturlig del av livet mitt ennå heller. Regner med jeg blir mer og mer avhengig av å dele tanker her på bloggen.

Skjer mye godt inni meg for tiden. Selv om det også er mye vonde tanker og følelser, så merker jeg at mine indre sår blir mer og mer lappa sammen og helet. Det gir håp og pågangsmot når man kjenner fremgang og gode dager :)

Det er ALLTID for tidlig å gi opp...For det finnes HÅP....ALLTID!

Kjenner derimot mye uro for ei helt spesiell jente. Ei som har det så altfor vondt, og som jeg er så glad i. Får ikke tak i henne på noen måte og hun bor så langt unna. Redd det har skjedd noe med henne, at hun har det vondt og er aleine. Ville bare vært hos henne nå og passa på henne. Håper sånn på livstegn snart, så angsten for henne kan slippe litt taket.

Skal snart skrive et blogginnlegg angående gutter ifht spiseforstyrrelser og overgrep...
Dette er noe jeg virkelig brenner for og har erfaring med.

God natt dere som leser bloggen min!
Blir glad for kommentarer, så jeg ser at det er noen som følger med fortsatt :)

Frykt for å sove...

Jeg har en enorm frykt for å sove, spesielt er jeg redd for innsovningsøyeblikket. Hver kveld idet kroppen går over fra våken til sovende tilstand, får jeg en vanvittig frykt. Er så sårbar i det øyeblikket, må gi slipp på kontrollen, på beredskapen, på min årvåkenhet som jeg lever i konstant, for å beskytte meg selv fra nye vonde opplevelser. Men idet jeg sovner er jeg en liten stund bevisst, samtidig helt uten "forsvarsverk". Det er veldig skremmende for meg. På dårlige dager klarer jeg ikke en gang ligge ned, for truende. Når jeg endelig sovner, sover jeg rimelig bra! Noen heftige mareritt innimellom, men fostermor hjelper meg da å roe meg ned slik jeg kan sove videre. Det er godt å ha noen nære rundt seg.

Jeg har et utrolig mye bedre liv nå enn før. Det er ikke sammenligning. Jeg får så god hjelp nå, at når jeg har det veldig tungt så har jeg noen rundt meg så jeg slipper å kjempe alene. Det er det som holder meg i live og gjør at jeg kjemper videre.

Midt oppi alt så er jeg lykkelig! Og de tøffe takene er nødvendige for å bli helt fri og frisk!

Stjerner i mørket

Når jeg famler rundt i mørket, så er det så godt å løfte blikket...Oppover...
Det er da jeg plutselig kan se stjernene! De er det mange av.
Ingen er like, men helt unike. Noen lyser sterkere enn andre, og med et smil vet jeg hvem og hva stjernene representerer!

I et øyeblikk kjenner jeg at jeg setter pris på mørket. Jeg blir så utrolig klar over alle de vakre stjernene i livet mitt. Jeg gleder meg over de på en annen måte enn om det bare var lyst. Man blir så bevisst på å gripe etter lyspunktene, de små ting, når man har slitt og sliter mye med livet. Det er en fin egenskap tror jeg. Man senker kravene. Til livet!

Er så viktig å ha noen som gjør meg bevisst på å løfte blikket, slik at jeg ser lyspunktene i mørket mitt. Det er først når man blir bevisst på noe, at man kan velge å gjøre noe med det. Ingenting kan gjøres med det man ikke er bevisst på.
Det er som oftes det som ligger på det ubevisste plan som driver oss til det destruktive... Det er der den dypeste smerte ligger. Og når denne smerten regjerer uten at vi er klar over det, sitter vi igjen som spørsmålstegn fordi vi ikke aner hvorfor vi handler som vi gjør... Dette er min erfaring ihvertfall...

Sitter her i mørket, løfter blikket og kjenner en dyp, dyp glede over alle stjerne på min livshimmel!
Å, hvor jeg er heldig!